Julian Kramer
Kjære alle sammen.
Vi er samlet her i dag – 80-års dagen for befrielsen av Auschwitz – for å minnes ofrene for Holocaust – en av de mørkeste periodene i menneskehetens historie.
Millioner av uskyldige barn, kvinner og menn ble brutalt utryddet, utelukkende på grunn av sin etniske bakgrunn, sin tro, sin seksuelle orientering eller sine politiske overbevisninger. Nazistenes utryddelses program førte til at 6 millioner jøder, 400 000 roma og sinti og 250 000 funksjonshemmede, homofile, Jehovas vitner, kommunister og politiske dissidenter ble systematisk tatt av dage.
I 1940 bodde det 2100 jøder i Norge. Etter den tyske invasjonen ble de raskt utsatt for diskriminering og undertrykkelse. De ble fratatt sine rettigheter, utestengt fra arbeidslivet og fratatt sin eiendom. Vinteren 1942 ble alle jøder i landet pålagt å registrere seg med en rød J i passet og det ble samlet inn rundt 1500 skjema med personopplysninger over norske jøder. Bokstaven J i passene og registeret over jødene var avgjørende når arrestasjonene av jødiske menn over 15 år startet i slutten av oktober 1942 og jødiske kvinner fikk meldeplikt. Selve aksjonen ble igangsatt som en hevnaksjon etter at en grensepolitimann noen dager tidligere var blitt skutt av en grenselos da noen jøder på flukt til Sverige ble oppdaget.
De første arresterte ble internert i Berg fangeleir i Vestfold. Arrestasjonene av de resterende jødene inkludert kvinner og barn, skjedde i dagene 25. og 26. november. De arresterte ble fraktet ned til Oslo havn hvor transportskipet D/S Donau ventet. Donau forlot Oslo på ettermiddagen 26. november med 529 jøder om bord. Den førte dem til Stettin i daværende Nord-Tyskland, hvor de ble fraktet over i kuvogner og kjørt videre til Auschwitz-Birkenau hvor de ankom 1. desember 1942. Allerede ved ankomst ble de fleste på denne transporten sendt rett i gasskammeret. Den yngste var Lasse. Han var bare 4 måneder gammel.
I tillegg til Donau ble norske jøder fraktet med andre båter til konsentrasjonsleirer. Til sammen ble 772 jøder deportert fra Norge. Kun 37 av de deporterte overlevde og bare tre av dem fikk bli med de hvite bussene hjem til Norge. Resten måtte ta seg hjem på egen hånd. Litt over en tredjedel av den norske jødiske befolkning ble drept og 230 norske jødiske familier ble fullstendig utslettet. 62 norske rom mistet også livet i konsentrasjonsleirene.
De aller fleste jøder i Norge i dag har slektninger som omkom under Holocaust. I mitt tilfelle var det min farmor Tserna, min tante Chaya, hennes man Baruch og deres sønn Joseph som ble myrdet, 8. august 1941. De var blant 168 andre jøder som hadde bodd, arbeidet og gått på skole i bygda Zeimelis i Litauen. Min tante Rochel, hennes to barn, Eidele og Josel som bodde i en annen bygd ble arrestert og innesperret i ghettoen i byen Siaulai. Hva som skjedde med Rachels mann Yankel vet vi ikke, men vi antar at han ble drept da resten av familien ble arrestert. Josel og Chasse døde trolig i ghettoen før Rachel og Eidele ble sendt til konsentrasjonsleiren Stutthof i Polen hvor de døde.
Min familie og jeg har besøkt Litauen og stått ved massegraven i et skogholt noen få kilometer fra Zeimelis, der min farmor og flere andre slektninger ligger begravd. Hadde ikke min far, som 15-åring, utvandret noen få år i forveien, hadde han sannsynligvis lidd samme skjebne som resten av familien – og jeg hadde ikke stått her i dag.
Men holocaust er ikke bare historien om de som ble drept. Det er også historien om de som var ansvarlig for at det kunne skje. Forfølgelsen av jødene var ikke bare et resultat av Nazistenes plan for å løse det såkalte «jøde-problemet». Den tyske historikeren Dieter Pohl anslår at minst 200 000 personer i områder som tyskerne okkuperte, bidro til gjennomføringen av Holocaust. I Ukraina, Romania og Litauen var lokalbefolkningen særlig aktiv i massemord. For eksempel i Litauen, slik som var tilfellet for min familie, ble massedrapene i hovedsak utført av en lokal milits. I Frankrike ble jødene internert av fransk politi. I Nederland var det landets ordinære sivile tjenestemenn som bidro til identifisering og deportasjon av landets jødiske innbyggere. Den nederlandske administrasjonen betalte 7,50 gylden for hver jøde som ble lokalisert og noen nederlendere hadde «jakt på jøder» som beskjeftigelse i flere måneder.
I Norge ble deportasjonene utført i et samarbeid mellom den tyske okkupasjonsmakten og Quisling-regimet. Det ordinære norske politiet sto for den praktiske gjennomføringen sammen med medlemmer av Nasjonal Samling som deltok aktivt i arrestasjonene, deportasjonene og konfiskeringen av jødisk eiendom. Statspolitisjef Karl Marthinsen mente han hadde fått alt for liten tid. Hadde han hatt uker og ikke døgn til disposisjon, ville han kunnet arrestert og deportert enda flere jødiske familier.
Holocaust er et mørkt kapitel i vår historie. Samtidig var det også mange vanlige borgere i Norge og i de andre okkuperte land som risikerte livet for å redde sine jødiske naboer og bekjente. Og mange av dem er blitt hedret som «Rettferdige blant nasjonene» for sin innsats. Men med få unntak, som i Danmark, var disse motkreftene ikke sterke nok til å hindre katastrofen. Det tok tid før det offisielle Norge anerkjente ansvaret for det som skjedde med jødene under
krigen.
Først i 2012 – 67 år etter krigens slutt – ba daværende statsminister Jens Stoltenberg norske jøder om unnskyldning for Norges og nordmenns medansvar. Han sa: «Drapene er uten tvil nazistenes verk. Men det var nordmenn som arresterte. Det var nordmenn som kjørte bilene. Og det skjedde i Norge. Jeg finner det i dag riktig å uttrykke vår dype beklagelse over at dette kunne skje på norsk jord.»
Holocaust er det mest ekstreme eksempelet på hva som kan skje når hat, diskriminering og intoleranse får utvikle seg. Det representerer et tidsskille i historien, og reaksjonen på jødehatets grusomheter førte til etableringen av to sentrale begreper i internasjonal rett: folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Disse alvorlige forbrytelsene omfatter systematiske overgrep mot sivile befolkninger. I 2005 vedtok FNs generalforsamling en resolusjon om at 27. januar – årsdagen for befrielse av fangene i konsentrasjonsleirene Auschwitz-Birkenau – skulle være en internasjonal minnedag for Holocaust. Resolusjonen fordømmer alle former for intoleranse, hets, trakassering eller vold mot personer eller grupper basert på etnisk opprinnelse eller religiøs tro. På denne måten fikk Holocaust verdenssamfunnet til å si «aldri igjen».
Merkedager som denne og undervisning om Holocaust, menneskerettigheter, menneskeverd og mangfold er avgjørende for å minnes og lære. I denne sammenheng har tidsvitner og skoleturer med de Hvite Bussene til konsentrasjons- og utryddelsesleirene spilt en viktig rolle. For noen dager siden deltok jeg på et arrangement for lærere i Kristiansand i regi av Arkivet. Sammen med lærer Susan Hassan Abdallah fra Palestina, og historiedidaktiker Georg Kristoffer Fjalsett fra ValiDE/ARKIVET snakket vi med lærerne om eksempler på vanskelige/utfordrende problemstillinger fra skolehverdagen knyttet til antisemittisme, islamofobi – og negative holdninger til jøder og muslimer i lys av konflikten i Midtøsten. Et av eksemplene handlet om foreldre som ikke ønsket at barna deres skulle delta på en skoletur i regi av de Hvite Bussene. I et brev til skolen ble dette begrunnet med at Holocaust-undervisning, etter deres oppfatning, legitimerer et pågående folkemord i Gaza. Jeg synes denne holdningen er dypt bekymringsfull. Jeg forstår at staten Israels gjengjeldelse etter det grusomme angrepet fra Hamas den 7. oktober 2023, har vekket sterke følelser. Selv er jeg dypt berørt av dette. Den omfattende bombingen av sykehus, skoler og boliger i Gaza og den israelske blokaden som har fratatt Gazas befolkning tilgang til strøm, rent vann og humanitær bistand, har ført til ufattelig lidelse for den palestinske flyktning-befolkningen. Jeg kan godt forstå at dette skaper et behov for å reagere.
Det er både legitimt og viktig å reagere når staten Israel bryter internasjonal rett. Og det er ikke antisemittisme å kritisere staten Israel. Men å boikotte Holocaust-undervisning ved å hevde at den legitimerer folkemord er ikke veien å gå, snarere tvert imot.
Vi skylder ofrene for Holocaust aldri å glemme. Vi må bruke alle midler for å sikre en forståelse av at umenneskeliggjøring av de «andre» i ytterste konsekvens kan ende i barbari og folkemord.
Vi må heller aldri glemme at det var vanlige mennesker som bidro til disse forbrytelsene. De som utførte arrestasjonene, de som deporterte jødene, og de som sto og så på uten å gripe inn. Holocaustundervisningen er en viktig påminnelse om at vi alle har et ansvar for å stå opp mot hat og urettferdighet uansett hvem som rammes. Undervisning som setter søkelyset på, og advarer
mot, den farlige blandingen av ekstrem nasjonalisme og rotfestede fordommer mot minoriteter, kan bidra til å demme opp mot ultra-nasjonalistiske grupper som bruker disse strømningene til å mobilisere til støtte for sine politiske mål.
Krigen i Gaza viser oss at hat og fordommer kan føre til en ond sirkel av vold og lidelse. Det er derfor så viktig at vi i dag, mer enn noen gang, står sammen for å fremme toleranse, særlig når holdningsundersøkelser viser en bekymringsfull økning i både antisemittisme og islamofobi i Norge.
Mine barnebarn forteller at «jøde» er et vanlig skjellsord i skolegården, og venner og bekjente har fortalt om hvordan de ble trakassert når de gir seg til kjenne som jøder. Vi må lære av fortidens feil og arbeide for en verden hvor alle mennesker behandles med respekt og verdighet.
Bare på denne måten kan vi understreke at dagens parole «Aldri igjen» gjelder for alle. Jeg vil avslutte med det kjente diktet av Martin Niemöller, som dere kanskje har hørt før. Men budskapet er så viktig at det ikke kan gjentas for ofte:
Først kom de for kommunistene
Og jeg sa ikke ifra
Fordi jeg ikke var kommunist
Så kom de etter sosialistene
Og jeg sa ikke ifra
Fordi jeg ikke var sosialist
Så kom de etter fagforeningsmedlemmene
Og jeg sa ikke ifra
Fordi jeg ikke var fagforeningsmann
Så kom de etter jødene
Og jeg sa ikke ifra
Fordi jeg ikke var jøde
Så kom de etter meg
Og det var ingen igjen
Til å snakke for meg.